Om valget av dagboksblad.  

Boken ”Mannestrid” inneholder 110 dagboksblad fra 1954-57. Boken er på eget forlag.

”Dagboksbladene” er utvalgt på følgende måte:

De er jevnt fordelt i den treårige perioden. I ”Mannestrid” ligger hovedvekten helt på konflikten mellom sau og gris (mellom beitedyret og mjøldyret.) Jon Sæland gjentar seg selv utallige ganger i boken. I utvalget har jeg forsøkt å unngå for mange gjentagelser. De 16 dagboksbladene ligger i kronologisk rekkefølge, selv om datoene ikke helt stemmer.

Halvdelen av dagbokbladene er en del forkortet (hele avsnitt) der det har vært mulig uten å miste noe av helheten. Jon Sælands språk, tegnsetning m. m. er ikke endret med unntak av enkelte  åpenbare trykkfeil.

Hovedtemaet er som sagt konflikten mellom beitedyret og mjøldyret, men spælsauen er tatt med over alt hvor det har  vært mulig. Slik i følgende artikler:

12/2 – 55   Livdyrsal av spælsauslaget.
11/4 – 56   Kyt-ord um norsk ull frå innland og utland.
  4/9 - 56   Sauekontrollen gagnleg for den einskilde.
24/6 – 56  Spælsauen slår ut alle andre saueslag i landet når det gjeld avdrått etter storleik.

 Dagboksbladene  sett i et livsperspektiv.

 Allerede i ”Sauedrifter til fjells” fra 1921 skriver Jon Sæland i innledningen:

”Tomt og øyde er det vorte for bondeliv i dei norske høgfjella. Men ille er dette; for vi har so nøgda av fjell, og um dette er både kaldt og snautt, so er det då ikkje verre enn at det i fleire sumarmånader kunde gjeve plass åt ti-tusinvis fleire husdyr enn no – til å friske seg upp og få hold på seg.

NORIG ER EIT BEITELAND framum dei fleste.”

Nynorsk rettskrivning har endret seg under et langt liv som statskonsulent – fra Norig til Noreg. Tonen har endret seg, fra lett syrlig til ironisk provoserende. Men Sælands markante meninger har ikke endret seg. Tvert om får de fullt utløp i dagboksbladene.

”Mannestrid” kan sammenfattes i 4 ord: ”NOREG ER EIT BEITELAND.” For å bevise dette  bruker Sæland mjøldyret (grisen) som motsetningen til den sunne fornuft – beitedyret og norske bønder i fjord- og fjellbygdene.

I samme bås som  mjøldyret kommer jordbruksskolene,  husmorskolene og – fram for alt –”avnorskningssentralen” (Ås). Staten går ikke heller fri.

Jon Sælands farger er stort sett kvitt eller svart. I dagboksblad fra 10/12 – 54 (ikke gjengitt her) åpner han med et sitat av professor Berge fra Ås: ”Me skal vera varsame med å setja forbruket av sau og svin opp mot einannan”. -  Den slags konfliktskyhet er ikke noe for Sæland, og resten av bladet er også i beste Sæland-stil, en lang bredside mot Berge og  avnorskningssentralen. 

Er dagboksbladene objektive?

Det ligger langt utenfor hensikten med utgiving av disse dagboksbladene å vurdere om Sæland er rimelig objektiv i sine argumenter. Den til tider meget sterkt provoserende og subjektive stil kunne tydes som det motsatte.

Imidlertid  er dagboksbladene skrevet i en periode i femtiårene hvor sauen er på markant tilbakegang og grisen på tydelig framgang. Dette framgår klart av statistiske tall fra perioden. Dette er altså korrekt fra Sæland sin side.

Det fins for øvrig ingen grunn til å tro at Sæland ikke skulle være sannheten tro også i andre av sine ”historiske påstander.

For eksempel om dalasauens opprinnelse skriver Sæland overbevisende som fagmann (i ”Sauen”, 20/8 – 55).

Det heter:

”Upptaket til skiping av dalasauen gjorde underskrivne på statssjået på Voss 1922.” Deretter følger en presis beskrivelse av hva som skjedde, med følgende avslutningssalutt:

”Men det ser ut til å hava vori mykje um å gjera for Bell (senere statskonsulent) ikkje å veta um at underskrivne har havt noko med tilskipingi av dalasauen å gjera. Det same kan seiast um professor Berge på Ås. So freistar dei båe å hjelpa seg med gissingar istadenfor vitskapelege sanningar.”

Jon Sælands forhold til Landbrukhøgskolen (Instituttet for husdyrfag) på Ås blir i løpet av hans 27 år som statskonsulent stadig mer anspent.

I dagboksbladene er tendensen den samme. I de siste blad nevnes Ås bare som ”Avnorskningssentralen.” Motsetningen til ”sentralen” er norske sauebønder i fjord- og fjellbygdene som Jon Sæland føler seg som flaggbærer for.

Eksempelet med dalasauen er igjen talende. Når sauebønder på Voss i 1922 presenterer Sæland for ”Vossasauen” skriver han; ”Alt frå 1923 let eg han møta med namnet dalasau, som han sidan har havt”.

Når professor Berge og Bell langt senere påstår noe annet, blir de skarpt irettesatt (Sauen, 20/8 – 55).

”Eg gjekk sjølv frå gard til gard på Vossastrondi og spure folk um denne sauen og merkte det som var høveleg som grunnlag for dalasauen”, skriver Sæland.

Dalasauen, i dag Norges mest tallrike sau, er uten tvil Jon Sælands fortjeneste.

Til introduksjon