Utviklingen av småferasene  

De norske sauerasene  

Opphavet - gammelnorsk sau    

Det synes å være faglig enighet om at de fleste nålevende sauerasene stammer enten fra mufflonsauen (Korsika, Sardinia, Lille-Asia) eller fra urialsauen lengre øst (Turkestan, Afganistan, Tibet og andre steder). Den gamle nordeuropeiske landrasen, som gjennom århundredene utviklet seg i litt forskjellige retninger, stammer mest sannsynlig fra mufflonsauen og nærstående varianter. Den norske varianten av den nordeuropeiske korthalesauen har blitt kalt gammelnorsk sau eller stuttrovesau (spælsau).    

Noen spredte utviklingstrekk:

Mufflonsauen er viktigste stamformen til de fleste nordeuropeiske sauerasene. Søyene er ofte hornløse, værene har store horn. (Xylografiet av værene er etter Schumann.)  

                 Mellomstadium eller sidegrein?    

Den gamle færøyske (oldnordiske?) sauen ble nærmest utryddet av en vondartet sjukdom, svartafelli, omkring år 1600. Sauer fra Island og Shetland ble etterpå importert i betydelig antall, og øyene fikk en noe annen sauetype enn før. En liten stamme overlevde imidlertid på Vesle Dimun, akkurat der sagaen forteller at Breste og Beine hadde sauene sine for over 1000 år siden. 

Kronprins Frederik VII besøkte Færøyane sommeren 1844. Da ble det fanget tre eksemplar av denne sauen til ære for kronprinsen. De ble utstoppet i København samme år, og er nå brakt tilbake til Torshavn. Bildet viser en søye og et værehode av disse dyra. Både hodeformen, hornformen og trolig også ulla er noe annerledes enn hos vår villsau i dag, og ligner muligens mer den gammelnorske sauen enn vår villsau gjør nå? En annen mulighet er at den har forandret seg i en viss retning på grunn av naturens eget utvalg kombinert med innavl under barske forhold gjennom århundreder? Siste restene av denne stammen ble skutt omkring 1860.    

c. Svartfjesværer ble til en viss grad satt ut til enkelte stammer av utegangarsau på Vestlandet for 50-100 år siden. Vi kan ikke se bort fra at disse har hatt en viss påvirkning. (Etter Schumann, 1902.)    

d. Villværer av gammelnorsk type på Sørvestlandet (Lykjelsøy) i 1924. Hode- og hornform ligner vel mer på svartfjesværen enn på den gamle færøysauen?    

 

 

En vanlig villvær av norsk utegangarsau i dag.

Søye av norsk villsau i dag  

I eldre skrifter snakkes det ofte om «den stedegne, norske race». I dag blir den gjerne kalt utegangar eller enda villsau, men det må presiseres at disse to navnene ikke er noen rasebetegnelse. Det finnes en rekke sauetyper og -raser i verden som er både ville og utegående.

Den gammelnorske sauen var trolig nokså enerådende i landet fra vikingtiden og fram til 1600-1700-tallet. Vi kan ikke vite nøyaktig hvordan denne sauen så ut, men det har vært antatt at den var omlag som den norske villsauen i dag. Dette kan neppe dokumenteres. Tidligere ble det av og til forsøkt med innkryssing av større raser også til norsk utegangarsau som gikk på selvstyr. Avkommet etter disse stod seg ikke under de eksisterende forhold og døde ut. Et forbehold må imidlertid tas når det gjelder svartfjessauen (blackface). Denne kunne klare seg godt, og både historiske og fenotypiske trekk tyder på at den har hatt en viss, om enn begrenset, innflytelse.

Det er en utbredt oppfatning at den gammelnorske sauen i tidligere tider gikk ute og klarte seg selv året rundt. Dette er bare i liten grad tilfelle for vårt lands vedkommende, i hvert fall i nyere historisk tid. Simen Skappel skriver for eksempel, med henvisning til flere eldre kilder, at utegangarsau ikke var særlig vanlig selv i kyststrøkene. Årsaken var rett og slett at sauen ikke kunne klare seg alene under våre forhold på 1600-1800-tallet. Ørn og tyver kunne gjøre store innhogg, og bjørnen tok av og til svømmeturer ut til øyene og forårsaket stort nederlag blant utegangerfåret, sier Skappel. På de aller fleste andre steder i landet var det ellers umulig for sauen å klare seg selv gjennom vinteren av klimatiske og ernæringsmessige årsaker.

På 1700- og 1800-tallet ble det foretatt en rekke importer av forskjellige utenlandske raser, og den norske sauen ble litt etter litt fortrengt. Noen spredte rester ble imidlertid igjen, aller mest i kyststrøkene i Sunnhordland. Interessen er igjen stigende, og de siste anslagene går ut på at det nå finnes ca. 8000 individer spredt på forskjellige steder langs kysten.

Værene, og stundom søyene, har horn. Sauen opptrer i flere fargevarianter og har to slags ull, lang, grov dekkull eller dekkhår (tòg) og tett, fin botnull (tel). For mer enn 1000 år siden var det utviklet spesielle arbeidsteknikker for å skille tòg fra tel, blant annet til bruk for skipssegl og visse typer vadmel.

Den gammelnorske utegangarsauen (norsk villsau) er fremdeles meget liten. Den er tilpasset barske livsvilkår med knapp tilgang på fôr, spesielt om vinteren. Voksne søyer veier omkring 25-40 kg levende alt etter type og livsvilkår. Den beskjedne størrelsen er mye miljømessig betinget.

Stigende interesse både fra produsent- og konsumenthold har ført til at det nå (1997) er i gang et Prosjekt villsau med offentlig støtte og i regi av Norsk villsaulag. Formålet er å følge produksjonen fra beite til bord med henblikk på bedre dokumentasjon av produksjonskapasitet, smak, produktutnyttelse m. m.  

Retur