Direkte etterkommer:  Spælsauen  

Den norske spælsauen (av spæl: kort hale, stutt rove) er en direkte etterkommer etter den gammelnorske sauen. Den ligner fortsatt svært mye både på den forannevnte utegangarsauen og på sine islandske frender som ble tatt med fra Norge under landnåmstiden for tusen år siden. Men spælsauen er nå mye større enn den norske utegangarsauen av i dag, og den er litt mindre og spinklere enn den islandske sauen. Dette skyldes både miljø og utvalgsmetoder.

I 1912 var det igjen bare spredte rester av det en kunne kalle rein, gammelnorsk type. Mest var det i Austevoll og andre steder på kysten av Hordaland, i Setesdalen og i Finnmark. Det ble da med offentlig støtte, men i privat regi, opprettet to avlsstasjoner for spælsau. Den ene (med kystsau) ble plassert på Hidle, seinere Bjelland i Rogaland, den andre (med innlandssau) ble opprettet på Løyland, seinere Uppstad i Setesdal. Gjennom oppformering og spredning fra disse stasjonene ble spælsauen reddet.

Spesielt kyststammen fra Hufteren i Sunnhordland viste sterkt økende vekter på kort tid. På ti år økte gjennomsnittlig kroppsvekt omlag til det dobbelte. Årsakene til dette var bl. a. bedre fôring, bekjempelse av innvollssnyltere, ingen tvangsgjeting, ubeslekta foreldredyr og systematisk utvalg etter tilvekst og trivsel. Først i 1920-åra ble det foretatt en forsiktig innkryssing med et par færøyske, seinere noen islandske værer, som nok gav tilveksten et ytterligere puff framover. Også i den seinere tid har spælsauen blitt tilført en del genetisk materiale fra den islandske sauen. Den er i dag omlag tre ganger så tung som formødrene fra Hufteren og 70 % tyngre enn opphavet fra Setesdalen. Men vi må ikke glemme at også de andre sauetypene i Norge har vokst mye siden den tid. Det meste er nok derfor miljømessig og utvalgsmessig betinget.

Det ble i sin tid gjort noen få og spredte kryssingsforsøk med leicester til spælsau. Vi kan heller ikke se bort fra at svartfjessau, gotlandssau og finsk tekstilsau sporadisk har blitt brukt til brukskryssinger med spælsauen. Det er imidlertid vanskelig å påvise spesielle trekk etter disse rasene hos spælsauen i dag. Et unntak er trolig at visse slekter av farget spælsau på Vestlandet i mindre grad er påvirket av svartfjessauen, som en tid var mye utbredt der.

Viktigste innvendingene mot spælsauen i dag er at den har for svak kjøttsetning. Nyere nedskjæringsforsøk har imidlertid sådd tvil om denne påstanden, den har bare en annen type muskelsetning. Den kommer imidlertid ikke godt ut i dagens klassifiseringssystem (EUROP).

Driftsmessig har spælsauen utmerkede moregenskaper. Den mjølker forholdsvis godt, er lett å stelle og holder godt sammen på beite. Den har beholdt den gammelnorske sauens to ulltyper, relativt fin botnull (ca. 20-35 my) og lang, grov dekkull (ca. 40-100 my i gjennomsnitt). I realiteten er denne ulla, i forskjellige kombinasjoner, ypperlig til møbelstoff, kunstvevgarn, sportsklær og annet, men det har hittil vært meget vanskelig å skille de to ulltypene maskinelt. Vanlig stapellengde er 7 – 8 cm for botnulla og 18 – 20 cm. for dekkulla (høstull)..    

Fra 1890 - 1995  

Sagt om norsk landfaar (spælsau) i 1906 etter utstilling i Tysvær.

"...flere av dem (var) noksaa harmonisk bygget og forsynt med god uld. Ansigtet har i regelen litt graalig og brunlig farve og er forsynt med bløte dækhaar over næsen(...). Dette faar brugtes et godt stykke ind i det 19de aarhundrede som melkedyr og var gjenstand for utvalg av riktmelkende avlsdyr, hvilket forklarer, at sauer av rent landslag saavelsom sauer med nogen 

indblanding av dette blod viser sig at være gode mødre, som har hurtigt voksende lam..." Slaktevekten ble oppgitt til 18-21 kg eller ca. 40 kg levende.
(Uttalt av statskonsulent Teig, gjengitt i B. Holtsmark: Husdyrlære. Grøndahl & Søn, 1910 

a. Spælsau av gammel, norsk type fra slutten av 1800-tallet. Den stod da i fare for utryddelse, og Johan Schumann kjøpte to sauer og en vær fra ytre Sunnfford, fraktet dem på dampskip til Bergen for fotografering og fikk bildene overført til trykkplate ved hjelp av xylografi (signert Sølborg).  Legg merke til blesen i hodet. Fargen var oftest «graamusken», skrev Schumann.  

b.-c. I 1912 kjøpte staten to små flokker av det som fantes igjen av gammelnorsk sau. En vill type fra Sunnhordland og en vanlig innesau fra Setesdalen (t.h.). Disse ble satt inn hos private fôrverter. I 1920-åra ble de krysset med noen få islandske (innfelt) og færøyske værer. Disse flokkene la grunnlaget for vår spælsau i dag. Spælsauen har også seinere blitt krysset med islandske værer.  
 d. Fra ættbok for VERAR AV NORSK SPÆLSAU nr. 1032 "Blåmandag" 1956. Victor Nedrebø

e.-f Spælsauen i dag er oftest kvit og kollet på grunn av utvalg for disse egenskapene. Men det er også mange som har holdt på de pigmenterte typene som kan opptre i gråblått, nesten svart, grått, brunt, brunrødt og botet, med eller uten horn. 

Også spælsauen kan opptre i flere fargevarianter, og værene kan av og til ha horn. I utvalgsarbeidet legges det imidlertid vekt på kvit, ensfarget ull (mest lettselgelig til fabrikker) og hornfrie dyr (enklest å stelle inne). Derfor er sauen i dag for det meste kvit og kollet. Voksne søyer veier nå gjerne mellom 65-70 kg, med betydelig variasjon til begge sider. I sauekontrollen representerer den i dag ca. 24 % av totalt antall kontrollerte dyr.

Norsk pelssau - ny variant av gammel type  

Norsk pelssau er vår yngste sauerase. Den ble framavlet i 1960-åra gjennom strengt utvalg og krysninger mellom gråblå norsk spælsau og den nærbeslekta gotlandssauen fra Sverige. Utvalget ble i første rekke basert på pelsegenskapene. Navnet norsk pelssau ble godkjent av Landbruksdepartementet i 1968. Den opptrer i forskjellige grånyanser.

Den norske pelssauen likner mye på spælsauen, men den har en annen og mer småkruset ullstruktur (lokk). Den er litt større enn spælsauen, noe hardere i bingen og ikke så god som flokkdyr i fjellet.    

Retur